Du er ikke glemt lille venn <3

♥ Begynnelsen p ret 2006 begynte flott for meg og mine. Vi var overlykkelige for at vi endelig hadde ftt til at det kom en liten spire i magen min, etter at vi hadde prvd noen r. Gleden var stor for oss alle. Vi hadde endelig tatt steget ut flytt tilbake til hjembyen vr, der vi trivdes aller best. Fremtiden s lys ut. Det var en speseill graviditet og i og med at vi hadde prvd spass lenge tok man alle forhndsregler. Vi var mitt i pakking og flytting og kjp av ny bolig, men jeg tok ting rolig. Men fra dag en var jeg bekymret for vr lille spire i magen, flte at det ikke var noe som stemte. Og da jeg fikk smbldninger ble jeg ikke mindre bekymret. Kontaktet lege og jordmor- fikk beskjed om at det var normalt ha smbldninger. Det var svaret jeg fikk hver gang jeg ringte bekymret. Dagene og ukene gikk. Vi flyttet hjem til Bod og bldningene avtok. Formen var ikke p topp, men n var vi over uke 12 og da fler man seg tryggere. Bldningene hadde avtatt og vi senket skuldrene og gledet oss mer over nurket vrt. I uke 15 begynte jeg kjenne liv i magen. Deilige sommerfuglbevegelser! Herlig! Fantastisk! Et nytt liv! Tro hvem denne lille spiren er? Vi gleder oss til bli kjent med deg ♥
Vi begynte s smtt tenke p innkjp av barneutstyr siden det var 6 r siden sist vi hadde hatt smbarn i hus. Gleden var enorm. Ungene inkludert, og gledet seg enormt. Endelig skulle de bli storesster og storebror. De var veldig interessert og ble oppdatert hver uke hvordan lille spiren s ut i magen til mamma. Psken reiste vi til vrt ferie- og fristed. Godt skulle feire psken uti havgapet. Stor oppakning med hele familien og katta vr Paus var med p lasset! 16.april, frste pskedag, fikk jeg plutselig store bldninger. Jeg ble kjemperedd og engstelig. vi satt langt uti havgapet og langt fra fastland og sykehus. Kontaktet legevakt som jeg diskuterte frem og tilbake med. Fikk hjelp til slutt og legeskyssbt ble sendt utover til ya vr. Legen ble bekymret da han fikk se med sine egne yne hvor mye jeg bldde. Legehelikopter ble rekvirert med en gang. Ble fulgt av min lille familie og ble sendt nordover til Nordlandssykehuset. I lpet av helikopterturen fikk jeg beroligende, trudde aldri jeg skulle komme frem. Var redd for mine ste sm som sto igjen p ya sammen med pappan sin, og som sikkert var enn mer redd. Stakkars englene mine. Men pappa tok godt vare p sine ♥ Da jeg kom frem litt over midnatt til 17. april, ble jeg mtt av en fantastisk lege som tok meg virkelig p alvor. Han tok meg inn til utralyd med en gang. Og tenk- der fikk jeg et fantastisk bilde av min lille spire som sparket i magen min ♥ Jeg var s glad! Det var en snn lykke!!! Gikk dette bra likevel? Jeg fikk noe som skulle stilne sammentrekningene jeg hadde. Sovnet omsider. Tidlig p morgenen etter f timers svn kom det pleiere inn p rommet mitt. Jeg mtte ta meg en dusj sa de. Jeg prvde med at jeg ikke var helt i form, men de avfeide de med at det ble sikkert bedre etter en dusj... Jeg lot meg overtale. Jeg kom meg inn p badet svidt inne i dusjen kjente jeg at jeg ble veldig svimmel. Jeg greide akkurat dra i ringesnora fr jeg segnet om. Kom pleiere til som etterhvert fikk hjulpet meg opp i senga. Fikk et kraftig anfall av skjelvninger. Hakket tenner og var ikke meg selv i det hele tatt. Mamma hadde heldigvis kommet til byen og kom for vre sammen med meg. Det var veldig godt ha noen hos seg. Det var ingen utvei for redde vr lille spire. P begynnelsen av uke 18 kom vr lille Sigurd Olav. En liten gutt. En liten engel som var s lik sine ssken. Samme hendene som sin storebror. Han var skjnn. S liten og nydelig. Han ble vasket og stelt og vi fikk ha han inne hos oss, jeg og mamma. Vi tente lys og grt.
Til min store sorg satt min kjre og mine to engler p bten hjem fra ya. Det var trist at de var der, men ingenting jeg kunne gjre med det. Jeg fikk ha lille Sigurd hos meg hele tiden. Hadde det lille vesenet i armkroken min. Pappan kom til meg p kvelden og vi satt i sykesenga og holdte vr lille engel. Tidlig neste dag samlet vi vr lille familie, mamma. pappa og storebror og storesster og lille Sigurd, tiden var kommet for at vi skulle legge deg i den lille kisten. En liten gutt i en liten kiste, storesster og storebror hadde tegnet vakre tenginger og perlet gaver til deg, en fin liten bamse og det som skulle bli din frste pyjamas, som vi hadde kjpt tidligere, ble lagt sammen med deg. Det var en vakker stund. S uendelig trist. men samtidig s fint. Lille venn, du er i vre hjerter for evig og alltid ♥♥

3 kommentarer

Ann Sissel Fornes

18.apr.2010 kl.20:52

S utrolig trist og lese.. Syns det var veldig fint skrevet!:-)

Beatemor

19.apr.2010 kl.00:34

S trist ei historie,Slvi;(

men s uendelig vakkert skrevet,eg trka tran...

huff det m va ufattelig tongt mest ein onge..

klm<3

Beatemor

19.apr.2010 kl.00:35

Takk for du delte den m oss!!!!!!!!!

<3

Skriv en ny kommentar

solvisinblogg

solvisinblogg

33, Bod

32 r ung, frodig p alle mter, mange sider av meg selv- bare du trr bli kjent med meg. 2 skjnne barn som er en flott jente p 9 og en flott gutt p 11. Er ogs s heldig ha en flott samboer, en mann som betyr mye for meg. Jeg liker interir, dans, vre sosial med venner, shoppe, reise, dyr, og naturen. Jeg er ikke s sportslig av meg, men planene er der.

Kategorier

Arkiv

hits