Du er ikke glemt lille venn <3

♥  Begynnelsen på året 2006 begynte flott for meg og mine. Vi var overlykkelige for at vi endelig hadde fått til at det kom en liten spire i magen min, etter at vi hadde prøvd noen år. Gleden var stor for oss alle. Vi hadde endelig tatt steget ut å flytt tilbake til hjembyen vår, der vi trivdes aller best. Fremtiden så lys ut. Det var en speseill graviditet og i og med at vi hadde prøvd såpass lenge tok man alle forhåndsregler. Vi var mitt i pakking og flytting og kjøp av ny bolig, men jeg tok ting rolig. Men fra dag en var jeg bekymret for vår lille spire i magen, følte at det ikke var noe som stemte. Og da jeg fikk småblødninger ble jeg ikke mindre bekymret. Kontaktet lege og jordmor- fikk beskjed om at det var normalt å ha småblødninger. Det var svaret jeg fikk hver gang jeg ringte bekymret. Dagene og ukene gikk. Vi flyttet hjem til Bodø og blødningene avtok. Formen var ikke på topp, men nå var vi over uke 12 og da føler man seg tryggere. Blødningene hadde avtatt og vi senket skuldrene og gledet oss mer over nurket vårt. I uke 15 begynte jeg å kjenne liv i magen. Deilige sommerfuglbevegelser! Herlig! Fantastisk! Et nytt liv! Tro hvem denne lille spiren er? Vi gleder oss til å bli kjent med deg ♥
Vi begynte så smått å tenke på innkjøp av barneutstyr siden det var 6 år siden sist vi hadde hatt småbarn i hus. Gleden var enorm. Ungene inkludert, og gledet seg enormt. Endelig skulle de bli storesøster og storebror. De var veldig interessert og ble oppdatert hver uke hvordan lille spiren så ut i magen til mamma. Påsken reiste vi til vårt ferie- og fristed. Godt å skulle feire påsken uti havgapet. Stor oppakning med hele familien og katta vår Paus var med på lasset! 16.april, første påskedag, fikk jeg plutselig store blødninger. Jeg ble kjemperedd og engstelig. vi satt langt uti havgapet og langt fra fastland og sykehus. Kontaktet legevakt som jeg diskuterte frem og tilbake med. Fikk hjelp til slutt og legeskyssbåt ble sendt utover til øya vår. Legen ble bekymret da han fikk se med sine egne øyne hvor mye jeg blødde. Legehelikopter ble rekvirert med en gang. Ble fulgt av min lille familie og ble sendt nordover til Nordlandssykehuset.  I løpet av helikopterturen fikk jeg beroligende, trudde aldri jeg skulle komme frem. Var redd for mine søte små som sto igjen på øya sammen med pappan sin, og som sikkert var ennå mer redd. Stakkars englene mine. Men pappa tok godt vare på sine ♥  Da jeg kom frem litt over midnatt til 17. april, ble jeg møtt av en fantastisk lege som tok meg virkelig på alvor. Han tok meg inn til utralyd med en gang. Og tenk- der fikk jeg et fantastisk bilde av min lille spire som sparket i magen min ♥ Jeg var så glad! Det var en sånn lykke!!! Gikk dette bra likevel? Jeg fikk noe som skulle stilne sammentrekningene jeg hadde. Sovnet omsider. Tidlig på morgenen etter få timers søvn kom det pleiere inn på rommet mitt. Jeg måtte ta meg en dusj sa de. Jeg prøvde med at jeg ikke var helt i form, men de avfeide de med at det ble sikkert bedre etter en dusj... Jeg lot meg overtale. Jeg kom meg inn på badet såvidt inne i dusjen kjente jeg at jeg ble veldig svimmel. Jeg greide akkurat å dra i ringesnora før jeg segnet om. Kom pleiere til som etterhvert fikk hjulpet meg opp i senga. Fikk et kraftig anfall av skjelvninger. Hakket tenner og var ikke meg selv i det hele tatt. Mamma hadde heldigvis kommet til byen og kom for å være sammen med meg.  Det var veldig  godt å ha noen hos seg. Det var ingen utvei for å redde vår lille spire. På begynnelsen av uke 18 kom vår lille Sigurd Olav. En liten gutt. En liten engel som var så lik sine søsken. Samme hendene som sin storebror. Han var skjønn. Så liten og nydelig. Han ble vasket og stelt og vi fikk ha han inne hos oss, jeg og mamma. Vi tente lys og gråt.
Til min store sorg satt min kjære og mine to engler på båten hjem fra øya. Det var trist at de var der, men ingenting jeg kunne gjøre med det.  Jeg fikk ha lille Sigurd hos meg hele tiden. Hadde det lille vesenet i armkroken min. Pappan kom til meg på kvelden og vi satt i sykesenga og holdte vår lille engel.  Tidlig neste dag samlet vi vår lille familie, mamma. pappa og storebror og storesøster og lille Sigurd, tiden var kommet for at vi skulle legge deg i den lille kisten. En liten gutt i en liten kiste, storesøster og storebror hadde tegnet vakre tenginger og perlet gaver til deg, en fin liten bamse og det som skulle bli din første pyjamas, som vi hadde kjøpt tidligere, ble lagt sammen med deg. Det var en vakker stund. SÅ uendelig trist. men samtidig så fint.   Lille venn, du er i våre hjerter for evig og alltid ♥♥

3 kommentarer

Ann Sissel Fornes

18.apr.2010 kl.20:52

Så utrolig trist og lese.. Syns det var veldig fint skrevet!:-)

Beatemor

19.apr.2010 kl.00:34

Så trist ei historie,Sølvi;(

men så uendelig vakkert skrevet,eg tørka tåran...

huff det må va ufattelig tongt å mest ein onge..

klæm<3

Beatemor

19.apr.2010 kl.00:35

Takk for du delte den mæ oss!!!!!!!!!

<3

Skriv en ny kommentar

solvisinblogg

solvisinblogg

33, Bodø

32 år ung, frodig på alle måter, mange sider av meg selv- bare du tørr å bli kjent med meg. 2 skjønne barn som er en flott jente på 9 og en flott gutt på 11. Er også så heldig å ha en flott samboer, en mann som betyr mye for meg. Jeg liker interiør, dans, være sosial med venner, shoppe, reise, dyr, og naturen. Jeg er ikke så sportslig av meg, men planene er der.

Kategorier

Arkiv

hits